Donnerstag, 14. April 2011

Das norwegische Pendant: Ridderuka 2011 - en personlig rapport om en spesiell opplevelse

Mein norwegischer Bericht über die Ridderuka - nicht ganz so persönlich wie der deutsche, aber auch sehr lang.
P.S.: Stellt euch in Zukunft ruhig auf viele ø, æ und å ein - ich habe nämlich jetzt endlich raus, wie ich diese Buchstaben auf der deutschen Tastatur hinkriege! :)


Ridderuka 2011 - en personlig rapport om en spesiell opplevelse


Skrevet av: Henrike Anders Sist oppdatert 18.04.2011 12:00
http://www.skiforbundet.no/Nyheter/2011/april2011/Sider/Ridderuka2011-enpersonligrapportomenspesiellopplevelse.aspx


Hvordan kan man oppleve Ridderuka når man er helt ny og bare nordmann på kort tid? Les mer om dette her!

Jeg, Henrike Anders, 19 år gammel, tysk frivillig i Skiforbundet langrenn, hadde æren å være med på noe helt spesielt forrige uke: Ridderuka.

Det ble bare fortalt i forveien at dette blir noe helt annet enn det jeg kjenner fra f.eks. Norgescupen i langrenn, det viste seg at det var helt riktig. Jeg følte meg litt som i de første dagene i Norge i fjor sommer: Tusen av inntrykk og veldig, veldig mange nye mennesker å hilse på og dermed også mange nye navn å huske. Jeg hadde knapt jobbet med funksjonshemmede i langrenn før, kjente bare det som jeg visste fra min mamma som jobber i ett rehabiliteringssenter i Tyskland, hvor det jobbes med fotball, basketball og ikke minst mye med sykkel. Gjennom kollegene mine fra integrering i langrenn, Anne Ragnhild Kroken, og i alpint, Ståle Bratberg, fikk jeg muligheten til å bli med på Ridderuka – og de fortjener mange takk for dette.

Den vinterbleike nordmannen Ståle og jeg raste da opp til Beitostølen mandag formiddag – rasende, hvis man betenker at det hørtes høyt på musikken av Led Zeppelin. Opp på Beito, møtet jeg gjengen jeg skulle være sammen med i ei uke, først og fremst Åse Karin Wigemyr fra Agder og Rogaland skikrets. I motsetning til det jeg trodde før, var det ikke noen stor utfordring å forstå Kristiansand dialekten, bare husk de ”bløde gonsonander”. Av og til hørtes det for meg også ut som en blanding av Nynorsk og Bergensk: ”de udøvarrane”. Den første riktige utfordring denne dagen ble å prøve å pigge på en langrennskjelke. Jeg hadde flaks, som kunne prøve den nye kjelken og det gikk kjempebra! Kanskje har jeg gjort det allerede i mitt forrige liv, i hvert fall pigget jeg litt bort fra Åse Karin, men i bakken ble det nok ganske tøft og da jeg skulle skifte løypa, trengte jeg litt hjelp fordi jeg ikke hadde nok sving. Til slutt klarte jeg å gå rundt 2km løype. Men ingen tvil om at å pigge er en hard økt og jeg er den siste som sier at en sånn aktivitet er lett, det var gjennom jobben til mamma ikke overraskende for meg at det kreves mer av funksjonshemmede enn fra funksjonsfriske. Kanskje går dem ikke så fort, men innsatsen er etter min mening mye høyere.

Tirsdagen begynte med instruksjoner for to av våre utøvere, først Janne (som er svaksynt) og så Kari som er bevegelseshemmet. Det var veldig interessant å observere langrennsteknikken til utøvere som kan ikke se så langt eller må konsentrere seg helt om å dirigere beina og armene sånn som de skal. Spesielt for Janne ble instruksjonen veldig vellykket fordi hun lærte riktig måte å gå diagonalgangen på, for hun gikk mer i passgangen før. Ved siden av dette, så var det jo også Fjellrennet på denne dagen, men det var kun Leiv Ole som deltok fra vår gruppe. Om ettermiddagen var det klatring for syns- og bevegelseshemmede på Beitostølen Helsesportsenter (BHSS), vår gruppe ble representert av Sven, Janne og Mads. Jeg prøvde å hjelpe litt med teknikken eller å ta på sele, siden jeg er oppvokst med klatring i Tyskland. Sven var så fort opp veggen at jeg ikke kunne ta et bilde – om jeg hadde hatt fotoapparatet med som jeg dessverre hadde glemt. Janne var i like måte helt fort oppe og Mads prøvde seg flere ganger med suksess. Men den som jeg var mest imponert over var en ung mann som kunne ikke gå eller bevege seg riktig og virket også som om han hadde vært i en annen verden. Men da han skulle klatre, beviste han en så stor vilje at han klarte det nesten helt opp til toppen! Kvelden ble rolig med en typisk tysk mat (men det hadde ingenting med meg å gjøre): pølse, surkål og potetmos. Etterpå tok Ståle meg med til Lyskapellet ved BHSS for å bevise at det er noe som er verdt å se på Beitostølen også, ikke bare hoteller og leiligheter. Senere kom også Janne med Svein Wigemyr. Dette kapellet er nok noe skikkelig fint som man ikke forventer på et sted som Beitostølen og jeg synes at det er veldig godt at det er åpnet døgnet rundt. Selv for folk som ikke er religiøs, man skjønner at man kan finne litt ro på dette stedet. Til og med ei tysk jente, som forlot kapellet ganske lettet.


Hvor lenge var det siden jeg sist stod på alpin ski? Over ett år… Onsdagen var dagen min i bakken og en av det mest spennende jeg opplevde i denne uken, i hvert fall når det gjelder biski. Etter å ha bygget opp en skikkelig stor reklamebue fra Telenor (dette var litt vanskelig, enten var snøen for isete eller tissegull og vassen), fikk jeg kjørt en tur på biski med Ståle. Da var det bare å stole på sjåføren og slappe av – det var litt som med pappa på motorsykkel, sving med og ikke jobb mot den som kjører deg. Selvfølgelig kjørte vi også ned de store snowboard bakkene: den første helt langsomt (sånn at jeg kunne se ned den bratte bakken), den andre litt fortere og den tredje i full fart! Dette var knallgøy, kan jeg si!!! Absolutt å anbefale. Utrolig, hvor vektløs eller lett man kjører ned! Selvfølgelig er det noe helt avslappende i motsetning til å kjøre på monoski alene. Det prøvde jeg ikke, men jeg så flere som gjorde det og det så ikke lett ut i det hele tatt ut, ikke å kjøre snowboard heller. Ja, egentlig var det planlagt at jeg skulle hjelpe Elin, som var ansvarlig i bakken, med å få folk til å prøve utstyret eller noe helt nytt som de ikke har gjort før. Dessverre var det konkurransen i skiskyting nede på stadion samme dagen, så da ble det ikke så mange som kom opp til bakken. Men jeg kunne kose meg i sola (med en fin solbrenthet som konsekvens), finne ut i lunsjpausen at en egg koker best i på Beitostølen i 9 minutter og få inn så mye væske som mulig – jeg hadde nok glemt at vi var på nesten 1000m.o.h. og kjent de siste dagene at jeg måtte øke litt med å drikke i forhold til flatlandet. En ting som jeg egentlig burde vite godt siden jeg er ofte i Alpene, men også der ble jeg noen ganger høydesyk, dette kunne jeg unngå denne gangen. Dagen på bakken avsluttet veldig bra med nok en biski tur – denne gangen alt i full fart! Jeg var glad at jeg hadde en så god sjåfør, takk til deg, Ståle! Det ble dessuten en tredje plass til Luis Francisco Gran denne dagen i skiskyting konkurransen til tross at det oppstod en problem med kjelken underveis.

Knut Robert på skyteplassen

Litt roligere ble det på torsdagen da jeg hjalp Jan Harald, som hadde med seg den nye kjelken jeg prøvde på mandag og en annen prototyp. Da var det flere utøvere som ville prøve dem og til slutt kunne jeg ta meg tid til å gå en egen tur på ski. Egentlig skulle det bare bli 4km turen siden det var så lite snø, men jeg tok feilaktig 6,1km løypa. Feilaktig, fordi det ble litt håpløst ut på flaten, løypa forsvant foran øyne pga vinden og så fikk jeg ”is i rubben”, som Odd-Bjørn hadde sagt det. Ingenting gikk, da var det bare å stabbe fram. Likevel, så var det en veldig fin skitur, å bare gå for meg sjølv og se på alt som er nytt i ro og mak. Kvelden ble fin med middagen i Tapas baren, etter det stilte alle for et pressefoto for Skiforbundets pressemann Claes-Tommy Herland. Strålende helt på denne dagen var Kari, som gikk inn i en annen plass i langrennskonkurransen.


Mads Helge Molund, Espen Stabell Gulbrandsen, Sven Thorbjørnsen, Leiv Ole Haugholt, Knut Robert Vik, Tommy Rovelstad
Ann Kristin Ekerhovd, Kari Sangro Olestad, Janne Irene Nordmo Fossdal
Åse Karin Wigemyr, Luis Francisco Gran, Henrike Anders
Fredag, hviledag. Det gjaldt i hvert fall for meg som var litt syk. Været inviterte ikke heller til å være ute – storm med 90 km/h i begynnelsen av dagen oppe i alpinbakken hvor det skulle foregå konkurranse. Luis og Leiv Ole trosset de dårlige værforholdene og kjørte begge inn i en annen plass! Det var derfor kanskje litt synd at jeg ikke kunne være med og heie på dem. Men på ettermiddagen måtte det gå med kroppen for da skulle vi nemlig til Haugsetern med snøscooter. Sammen med noen andre fra Telenor Open Mind, bl.a. Tommy Rovelstad og initiatoren Tone, kjørte vi med fire scootere med to tilhengere hver, en 16kms tur over Ole- og Vinstrevannet. Åse Karin og Svein var så modig å henge seg på et tau bak en scooter. Men vi kom alle godt fram og det var en så strålende tur, også! Jeg var så skikkelig imponert over den fine naturen og mest over det fine været – hadde det vært ganske ubehagelig på Beitostølensida, så var det nå strålende solvær med bare litt vind, akkurat passende! På Haugsetern fikk vi en nydelig middag med rømmestekt ørret rett fra vannet, deilig! Turen tilbake ble like fin selv om den sluttet altfor fort. Underveis hadde jeg tid til å tenke tilbake på tiden min her i Norge og da jeg realiserte at det er bare tre måneder igjen til jeg skal reise hjem, måtte jeg sukke. Akkurat i samme momentet sa mannen bak meg på tilhenger’n: ”Henrike, du kommer til å savne alt dette her så JÆVLIG!” Det hadde han rett i. Jævlig. Og denne turen gjennom Jotunheimen, å erfare naturen så intenst, dette var det fineste jeg hadde opplevd fram til da i Norge i de åtte månedene og jeg vil aldri glemme det! Takk først og fremst til Tone, som organiserte det og så til Tommy fra Telenor Open Mind, som takket ja til tilbudet fra Tone.

Luis (t.v.) på annen plass!




Men selve hovedpunktet var jo egentlig lørdagen med Ridderrennet. Været var også glimrende, strålende sol og veldig varmt. Denne dagen var det min tur å gå langs løypa, å heie på alle utøvere, vår gjeng gjorde det kjempefint, f.eks. Kari gikk en strålende runde i turklasse, Sven sprintet rundt 2km løypa i 10 minutter og Luis kom nok en gang på en annen plass i klassen sin. Dessuten ble Odd-Bjørn ensomme vinner i klassen ”Old Stars”. Suksessen for hele gruppen ble feiret med middagen på Bergo Hotell og etter premieutdeling på SAS hotellet hadde alle kvelden for fri disposisjon.


Espen med ledsageren

En fornøyd Kari (t.h.) etter rennet

Også Jørgen "O.J." Pettersen var til stede under Ridderrennet som ledsager


Ja, og da var det allerede slutt med Ridderuka. Noen måtte hjem til Lofoten, noen langt med bil sør til Kristiansand og jeg til Oslo.


Jeg kan bare si det nok en gang: Takk til alle fra vår gjeng og Telenor Open Mind for en veldig hyggelig opplevelse på Beitostølen, dette var kjempeflott og knallbra! Atmosfæren var så avslappende og menneskene der så åpne, og stresset ikke. Fokuset var mer på å ha det gøy sammen og å gjennomføre et godt renn på enes måte. Noen sa til meg: ”Jeg har målet om å gjennomføre rennet og ha det bra.” – og så ble det nummer to! Det kan også være en fordel i funksjonsfriskes idrett å ha en sånn innstilling, men jeg kan nok tenke meg at det er vanskelig. Derfor var jeg så imponert over utøverne på Ridderuka.

Min store takk går først og fremst og nok en gang til Anne Ragnhild og Ståle, uten dem hadde jeg ikke fått muligheten til å bli med på Ridderuka. Det var bare litt synd at Anne Ragnhild var ikke med sjølv, men i Khanty Mansiysk gjorde hun en strålende jobb, som vi alle vet. Så takker jeg Åse Karin som var alltid til stede med hjelp og svar. Da er det naturligvis vår hele gjeng som jeg må takke: Dere ga meg en varm velkommen og tok meg bra imot – takk til Luis, Knut Robert, Espen, Kari, Janne, Sven, Mads, Leiv Ole og Svein! Til slutt, skulle jeg si, takk til Per, min sjef? Ja, han måtte jo unnvære meg i en hel uke, du verden!


Tusen takk til alle!



Henrike Anders




Bildene ble tatt av Åse Karin Wigemyr, Svein Wigemyr og Luis Francisco Gran.

Kommentare:

  1. ich bin ueberrascht wie viel norwegisch man mit daenisch versteht :D

    AntwortenLöschen
  2. haha, und umgekehrt geht das auch, aber meist nur im schriftlichen bereich. mündlich klingt dänisch für norwegische ohren, sagen wir mal, als ob sie schlecht luft bekämen oder halskrank wären... ;)

    AntwortenLöschen